Returkraft er mye mer enn bare et forbrenningsanlegg og det ønsker vi å fortelle folk. Vi har i disse dager en busskampanje gående i samarbeid med Agder Energi Varme. Fem busser kjører rundt i Kristiansandsområdet med et spennende bilde båkpå. Blir du nysjerrig på og ønsker å se og lære mer om vår hvordan restavfallet kan brukes til å produsere lys og varme, ja det er det bare å komme og se! Vi har omvisning for alle interesserte på kveldstid! Se besøksportalen vår for dag og tid.
Mandag 11.april kl 1310 passerte vi 100 000-tonns merket på Returkraft. Det var sjåfør Odd Ugland fra Reno Nord som fikk æren av å levere avfallet som fikk vekta til å registrere 6 sifre for første gang (okay, det er ikke akkurat slik det foregår, men det er ikke så farlig). Odd hadde meg seg drøyt 500 kilo avfall fra Finsland, hvor han kjører ei tømmerute på vegne av Avfall Sør. Han syntes nesten det var for galt at han skulle få blomster, for “de burde heller gått til en av sjåførene på de store bilene”, men det er vi ikke enig i. Avfallet på de små bilene brenner like godt som avfallet på de store, og de
t lille lasset fra Finsland illustrerer på en flott måte hva hele Returkraft-prosjektet handler om: At innbyggerne på Agder skal få tilgang på en moderne og miljøriktig avfallshåndtering, og at det nettopp er fordi mange renovasjonsselskap og mange kommuner har gått sammen at anlegget kunne realiseres slik det i dag framstår.
Det er et drøyt år siden vi mottok det første avfallslasset (6.april 2010), og et snaut år siden vi første gang hadde avfall i ovnen (14.mai 2010). Alle som har fulgt med litt vet at dette året har vært både begivenhetsrikt og tildels problemfylt. Det tenker vi ikke så mye på i dag. For nå går anlegget meget bra, og vi konstaterer at oppstartsproblemene ble større enn forventet, men at de tok fortere slutt.
Norge får i dag ny olje- og energiminister. Terje Riis-Johansen går av, og erstattes av Ola Borten Moe. Det er et statsrådskifte som i følge Afttenposten får både Bellona og FrP til å juble. Leder av førstnevnte, Frederic Hauge, sparer ikke på kruttet når han skal karakterisere Riis-Johansens innsats:
– Terje Riis-Johansen har vært en særdeles tafatt olje- og energiminister. Han har vært som en geléklump i hendene på Statoil og har ikke hatt evnen til å bidra til en helhetlig energipolitikk, sier Hauge, og legger til: – Vi håper på å bli møtt med en mindre fossil innstilling av Borten Moe.
Vi skal verken uttale oss om den rød-grønne regjeringens innsats i sin alminnelighet, eller Terje Riis-Johansens resultater i sin særdeleshet. Men Frederic Hauges ironisering over den avtroppende ministerens “fossile innstilling” har jeg lyst til å si noe om. For det finnes i alle fall ett glimrende eksempel på at den regjering Riis-Johansen har vært medlem av ikke har vært “forsteinet” i sin innstilling, og det heter “sluttbehandlingsavgift på avfall”. Inntil 1.oktober i fjor måtte norske forbrenningsanlegg betale en avgift til staten på cirka 100 kroner pr forbrent tonn. For Returkrafts del ville det betydd en ekstrakostnad på 13-14 millioner kroner pr år. Det var en avgift som hadde liten eller ingen miljømessig betydning, og som heller ikke stimulerte til videre utbygging av avfallsbasert, fornybar energi.
Dette var argumenter som regjeringen lyttet til, og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i fjor sommer gjorde den noe som veldig få norske regjeringer gjør: De fjernet en avgift! Og erstattet den ikke med en ny! (det er jo ellers en vanlig taktikk…). Det var en håndsrekning til miljøet, og til norske forbrenningsanlegg som så for seg en enda mer presset konkurransesituasjon vis-a-vis Sverige (hvor avgiften også forsvant 1.oktober).
Det er ikke oss gitt å vite hvor stort Terje Riis-Johansens bidrag var i denne saken. Det er heller ikke vår oppgave å forsvare den rød-grønne regjeringens miljø- og energipolitikk. Men rett skal være rett: Fjerningen av forbrenningsskatten var et framsynt, offensivt og “ikke-fossilt” vedtak, og det skal både olje- og energiministeren og de øvrige statsrådene ha takk for.
Og så ønsker vi Riis-Johansen god glid i helga!
I går fikk Returkraft melding om at vår eiendom er taksert til 423 millioner kroner, og at dette utløser en eiendomsskatt til Kristiansand kommune på 2,5 millioner kroner pr år. Det gjør Returkraft til den tredje største eiendomsskattebetaleren i Kristiansand, bare “slått” av Xstrata og Elkem, som skal betale henholdsvis 2,6 og 3,3 mill.
Forskjellen mellom Returkraft og Xstrata/Elkem er at de sistnevnte er privateide bedrifter som skaper store verdier for sine eiere i form av utbytte og overskudd, mens Returkraft er offentlig eid og bare skal gå i +/- null. Returkraft er riktignok organisert som et aksjeselskap, men i våre vedtekter står det at vi skal drive etter selvkostprinsippet, og at våre eiere ikke har anledning til å hente ut utbytte fra selskapet. Vi er derfor ikke 100% overbevist om at Kristiansand kommune gjør rett når de ilegger oss denne skatten, for det er penger som til sist må hentes fra de samme husholdningene som allerede betaler både renovasjonsavgift og eiendomsskatt. Men dette handler om fin-juss og regeltolkning, og det får vi overlate til dem som kan det best. For vår del nøyer vi oss med å påpeke det litt underlige i at Kristiansand kommune (som eier 34% av Returkraft gjennom Avfall Sør) skattlegger seg selv på denne måten. ..
Det pågår for tiden en debatt i Fædrelandsvennen om bruk av plastposer. En leser er sur fordi han stadig blir spurt om han skal ha pose. “Selvfølgelig skal han det! Hvordan skulle han ellers få matvarene med seg?” En annen leser synes vi nordmenn er altfor sløve i forhold til bruken av plastposer. Han har med seg handlenett når han går i butikken, og benytter seg aldri av plastposer.
Ved første øyekast kan det virke som om dette er en dum og unødvendig debatt. Folk må vel få handle som de vil, både bokstavlig og i overført betydning.
Går vi litt lenger ned i materien ser vi imidlertid at debatten berører en helt fundamental problemstilling: Vi bruker nemlig aldeles for mye plast!
Beregninger viser at det brukes mellom 500 og 1000 milliarder plastposer i verden pr år. Det tilsvarer noe slikt som 1 million poser i minuttet.
Når vi vet at produksjon av plast krever mye energi, og forårsaker skadelige miljøutslipp, og at det tar ca 400 år før plast brytes ned i naturen, skjønner vi at dette er et problem som må tas på alvor.
I denne sammenhengen er det virkelig slik at vi må ”tenke globalt, og handle lokalt”. Vi kan ikke ta ansvar for 1000 milliarder plastposer, men vi kan ta ansvar for de posene vi bruker selv! Først ved å ikke bruke flere enn nødvendig, og dernest ved å sørge for at de vi faktisk bruker ikke kastes i naturen, men sendes til gjenvinning (enten materialgjennvinng, dvs at vi bruker plasten om igjen som plast, eller energigjenvinning, ved at vi brenner plasten og tar vare på energien. Returkraft gjør det siste)
Og så skal jeg driste meg til å foreslå følgende: Hva med å innføre et skikkelig gebyr på plastposene? Det er ingen av oss som merker at posen i butikken koster 50 øre eller 1 krone. Men hva om den kostet 10 kroner? Jeg er overbevist om at en slik posepris ville ført til et dramatisk fall i plastpose-forbruket, til glede for miljøet, og alle som selger handlenett. I alle fall til alle hadde fått kjøpt seg et!
Sjekk denne linken for verdens posebruk hittil i år.
Trykk her for å lese mer om plast og miljø.
Vidar Kleppe har avlagt Returkraft AS en ny visitt, denne gang i Farsunds Avis. Anledningen er at det lokale renovasjonsselskapet (RFL) har valgt å kjøre sitt avfall til Sverige mens de venter på at den nye linjen ved forbrenningsanlegget på Forus skal stå ferdig.
Kleppe har mye på hjertet, men det er dessverre ikke helt enkelt å få tak i hva han egentlig mener. På den ene siden roser han RFL for at de har valgt å være med på å danne sitt eget selskap; på den annen side kritiserer han de øvrige kommunene på Agder for at de har valgt å satse på Returkraft i Kristiansand.
Det blir med respekt å melde litt for dumt. Både Returkraft i Kristiansand og Forus II ved Stavanger handler nemlig om kommunale renovasjonsselskaper som har gått sammen om å bygge energigjenvinningsanlegg for avfall. Den eneste forskjellen er at RFL (sammen med IRS i Flekkefjord/Sirdal/Kvinesdal/Moi) har valgt å samarbeide vestover, mot Stavanger, mens de øvrige selskapene i Aust- og Vest-Agder har valgt å samarbeide mot Kristiansand. Felles for alle er at de satser på lokale/regionale løsninger, framfor å basere seg på eksport til Sverige.
At RFL i en periode skal kjøre sitt avfall til Sverige er forståelig. Pr i dag er prisene lavere der enn de Returkraft kan tilby. Det henger først og fremst sammen med finanskrisen, som har ført til reduserte avfallsmengder og et tilsvarende prisfall på behandlingstjenestene. Man kan saktens innvende at det er dårlig ressursbruk å sende avfallet ut av landet, og at RFL burde tatt et samfunnsansvar og støttet opp om norske anlegg, men det er litt urettferdig. Avfall er en ressurs, ja, men det kan ikke være riktig at innbyggerne i Farsund- og Lister-området skal betale for å ta vare på denne når myndighetene ikke gjør det. Klima- og miljømyndighetene kunne nemlig latt være å gi tillatelse til denne type eksport, og dermed bevart ressursen innenlands. Det gjør de imidlertid ikke, og da er RFLs handlemåte helt forståelig. Vel og merke som kortsiktig løsning. For på lengre sikt har RFL, i likhet med Returkrafts eiere, kommet til at innbyggernes interesser er best ivaretatt dersom man eier sitt eget anlegg, og ikke setter sin lit til uforutsigbare markeder.
Det burde også Vidar Kleppe sette pris på, som den utrettelige ombudsmann han er.
La det for ordens skyld være nevnt at RFL lenge deltok aktivt i Returkraft-samarbeidet, og at det derfor kom som en overraskelse at de til slutt trakk seg ut og valgte å satse vestover. Nå er dette historie, og det er ingen hos Returkraft som bruker energi på den saken. Vi har mer enn nok avfall til å holde ovnen i gang , og har et utmerket samarbeid med våre kolleger på Forus. Etter utvidelsen vil anlegget i Stavanger være nesten like stort som Returkraft, og med sammenlignbare folkemengder vil både Agder og Rogaland sør for Boknafjorden være selvforsynt hva avfallsforbrenning angår i mange år.
