Avfallspolitisk kortslutning
Skrevet av
Odd Terje Døvik
OTD
Publisert:
24/2/2016

Konkurransetilsynet har laget en rapport om det nordiske avfallsmarkedet, og har i den anledning skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv (23.02.16). Med henvisning til at mange kommuner har valgt å investere i egne forbrenningsanlegg  slås det fast at dette i mange tilfeller har vist seg å være både dyrt og lite miljøvennlig.  Motsatt finnes det angivelig mange eksempler fra hele landet på at kommuner har spart både penger og miljø på å sende sitt avfall til Sverige. 

Konkurransetilsynets utspill oser av etterpåklokskap, og bygger på et svært naivt miljøresonnement. Etterpåklokskapen kommer til syne når Konkurransetilsynet oppfordrer kommunene til å undersøke om andre enn de selv kan utføre oppgaven før man fatter store investeringsbeslutninger. Jeg kan forsikre tilsynet om at norske kommuner gjorde nettopp dette da Statens Forurensningstilsyn i 2005/2006 minnet kommunene om deponiforbudet som snart skulle komme, og at kommunene snarest måtte begynne å legge planer for alternative behandlingsløsninger. På dette tidspunktet – før finanskrisen – fantes det ikke noen større ledige kapasitet i Sverige. Og markedsprisen for å brenne et tonn avfall var såpass høy at bygging av egne anlegg framstod som miljømessig fornuftig og økonomisk attraktivt. 

Finanskrisen snudde opp-ned på dette. Avfallsmengdene i Sverige sank med 30% nærmest over natten, og overkapasiteten som fulgte drev mottaksavgiftene nedover. Norske kommuner som hadde investert i egne anlegg måtte plutselig prise sine tjenester til svenske-priser, mens kommuner som ikke hadde gjort noen ting plutselig fikk tilgang til et lavkost-behandlingstilbud. 

Det er mulig Konkurransetilsynet besitter verktøy som kan forutse slike kriser. Jeg er imidlertid ikke kjent med at noen norske kommuner gjør det. Derfor blir det i overkant arrogant å komme med belærende formaninger 10 år senere. 

Konkurransetilsynets miljøpåstand krever også en kommentar.  Argumentet om at  forbrenning i Sverige er mer miljøvennlig enn forbrenning i Norge er velkjent. Det bygger på at energiutnyttelsen (og dermed CO2-besparelsen) generelt er noe høyere i Sverige enn i Norge, og at dette utligner CO2-utslippene som transporten over landegrensen fører med seg. Tillat meg da å minne om at miljø, bærekraft og samfunnsansvar handler om mer enn CO2. Vi kan f eks snakke om NOx-utslipp og svevestøv. Vi kan snakke om underbetalte øst-europeiske sjåfører med dårlig skodde vogntog på svingete vestlandsveier. Vi kan snakke om å undergrave våre egne miljømålsetninger, og vise til Statistisk Sentralbyrå som påpeker at de lave forbrenningsprisene i Sverige fører til redusert materialgjenvinning i Norge. 

Vi blir gjerne med på en diskusjon om hvordan avfallssektoren kan organiseres for å sikre gode, framtidsrettede løsninger som bidrar til det grønne skiftet. Men da må diskusjonen skje på en litt bredere basis, og med litt større ydmykhet, enn det Konkurransetilsynet legger opp til.