Svenskesuget

Forrige gang vi hørte om “svenskesug” var i forbindelse med EU-kampen i 1994. Da fryktet mange at et svensk ”ja” til EU ville trekke den norske avstemningen i samme retning. Det skjedde som kjent ikke, til glede for noen og sorg for andre. Dagens ”svenskesug” handler om avfall. Det er nemlig slik at svenske forbrenningsanlegg mangler avfall, og siden de er avhengig av brensel for å holde fyren i gang har de kastet sine øyne på norsk søppel. Vi leser at norske anlegg ikke klarer å konkurrere med svenskene, og at flere ti-talls tusen tonn med søppel derfor kjøres fra Norge til Sverige. Dette fører i sin tur til at det nå er norske anlegg som mangler brensel. 

Det er flere årsaker til at denne situasjonen har oppstått, men vi blir ikke med på noe korstog mot svenskene i denne saken. 

Svenskene har nemlig gjort det det vi burde gjort for lenge siden: De har bygd ut forbrenningskapasitet, kombinert med fjernvarmesatsing, i en slik grad at de i fjor for første gang hadde kapasitet til å behandle mer avfall enn de selv skaper. At svenskenes behandlingskapasitet ville overstige deres egen avfallsmengde en gang omkring 2009-2010 har vært kjent i bransjen i flere år.  Det er ikke gjort over natten å bygge et forbrenningsanlegg, og derfor bør ingen bli forbauset over at det de siste par-tre årene har dukket opp mange nye anlegg i Sverige. Det var en varslet ”krise”, om vi kan si det slik. Det ingen derimot kunne forutse var finanskrisen, som har ført til et dramatisk fall i avfallsmengden. Dette har i sin tur skapt en større overkapasitet enn noen kunne tenkte seg til. Finanskrisen har  rammet Sverige mye hardere enn Norge, og innen enkelte næringer var det en tid snakk om nedgang i avfallsmengden i størrelsesorden 20-30%. Det som derfor  i utgangspunktet var en liten overkapasitet har blitt til en mega-utfordring, og dette er den direkte årsak til at representanter for svenske anlegg nærmest har støvsugd Norge på jakt etter søppel. 

Sånn er det i business, og det må vi bare forholde oss til. Og godta. 

Det som imidlertid er mye vanskeligere å godta er norske myndigheters opptreden i denne situasjonen. For der svenske myndigheter fjerner avgiftene på avfallsforbrenning fordi det er dårlig miljøpolitikk, insisterer vår egen rød-grønne regjering på å opprettholde en avgift som ikke har noen påviselig miljøeffekt, men derimot gjør det mye vanskeligere for norske anlegg å hevde seg i konkurransen.  For Returkrafts del innebærer det en ekstra kostnad på 13 millioner på årsbasis. Så kan man jo spørre om det er svenske forbrenningsanlegg eller norsk avgiftspolitikk som ”suger” mest her …